Da jeg møtte Ylva og to andre damer
Jeg mistenker nissen for å ha hatt en hånd på rattet da jeg svingte til side og tok på to haikere for et par uker siden. Etter noen travle dager i Troms og nordfylket hadde jeg akkurat satt meg i bilen og skulle kjøre de 43 milene hjem fra Narvik, og værutsiktene var ikke de beste.
De var godt kledd, men i det de laster ryggsekkene inn i bilen oppdager jeg at det er to unge kvinner jeg har stanset for. Jeg blir raskt fortalt at de at de er fra Tyrkia og at de har reist til Tromsø noen dager før bare for å kunne se nordlyset. Reisen nordover hadde gått via Kiruna med tog, men stormen, Ylva, hadde satt en stopper for retur samme veg. De ønsket nå å komme seg sørover til Fauske og til NSB, og et fly ut fra Gardermoen.
Den samme stormen skulle vise seg å gjøre ferden sørover mer innholdsrik enn både de og jeg forventet. Innstilte ferger både på Skarberget og i Kjøpsvik gjorde at vi ble sittende på det sistnevnte fergeleiet fra klokken fire på ettermiddagen og til neste morgen mens uværet gjorde sitt ytterste for å sende bilen over Tysfjorden på egenhånd.
Allerede før vi kom fram til fergeleiet hadde de to med stor entusiasme vist meg en lang serie nordlysbilder, og jeg hadde blitt forklart hvorfor deres ønske om å se aurora borealis hadde vært så sterkt. Nordlysets farger og mønstre på himmelen hadde en magi de ikke opplevde i eget land, og bilder på internett hadde skapt en sterkt lengsel om å se denne magien med egne øyne.
Den ene av dem var nylig ferdig med sin praksistid etter endt juristutdannelse og den andre hadde noen år før tatt en mastergrad i økonomi. Begge hadde forlatt trygge jobber i hjemlandet og i Frankrike for å realisere denne reisen mot nordlyset, og flere år før hadde de møttes gjennom den tyrkiske speiderbevegelsen.
Vi tilbragte nesten et døgn innenfor bildørene, og i nesten seksten timer satt vi i en fergekø i Kjøpsvik og snakket sammen, bare avbrutt av en hustrig jakt etter en matforretning og noen timer søvn i duren av en motor på tomgang. Begge var på alder med mine to yngste barn, og samtalene gikk om magi og religion, kultur og politikk, musikk, kjønnskamp, krigen i Syria og om ytringsfrihet.
Tross stor aldersforskjell var nysgjerrigheten mellom oss den samme, og jeg lot meg fascinere av deres kunnskap og meninger om samfunnsforhold i hjemlandet. Selv om de som all annen ungdom var kritiske til mye i sitt samfunn, kunne de fortelle om et samfunn adskillig mer velregulert og inkluderende enn jeg hadde inntrykk av fra egne besøk og fra media. Begge erklærte seg som troende muslimer, og den eldste av de var iført hijab.
Via min mobiltelefon fikk de to internettforbindelse, og brått var vårt fellesskap i latterfylt kontakt med venner og familie i Tyrkia og andre steder. Ved hjelp av youtube og andre nettsteder kunne vi utveksle meninger om musikk, teater og forfattere, og om deres ønsker om å besøke andre land i verden.
Neste morgen ble fergen satt i drift. Men like etter får vi vite at togene fra Fauske er innstilt, og vi måtte derfor satse på å nå et tog fra Mo i Rana. For å gjøre det hele fullkomment forteller vegmeldingsentralen at også E6 er sperret i Dunderlandsdalen, men vi holder humøret oppe av at Ali Karan på Babettes lover å bistå om det skulle bli behov for overnatting.
Da vi omsider kom sørover mot Saltfjellet viste været seg fra sin aller beste side. Solen skinte lavt på himmelen, vinden hadde stilnet og temperaturen var nær null. Ved Lønsdal satte jeg radioen på NRK Klassisk og skrudde opp lyden, og vi bokstavelig seilte oppover vinterfjellet akkompagnert av Johann Strauss’ velkjente vals, An der schönen blauen Donau.
Vel inne på snaufjellet kjørte jeg av på en rasteplass og de to kastet seg ut i grasiøs dans i den hvite snøen mens solen nærmet seg horisonten i bakgrunnen. Alt ble behørig filmet med telefonene og delt på instagram og facebook.
 |
Rett i utkanten av malmbyens sentrum sto to haikere med en håndskrevet Fauske-plakat. De sto på nøyaktig samme sted som jeg selv forgjeves sto og viftet med tommelen en sommer på syttitallet, og jeg kunne rett og slett ikke la være å stoppe.
De var godt kledd, men i det de laster ryggsekkene inn i bilen oppdager jeg at det er to unge kvinner jeg har stanset for. Jeg blir raskt fortalt at de at de er fra Tyrkia og at de har reist til Tromsø noen dager før bare for å kunne se nordlyset. Reisen nordover hadde gått via Kiruna med tog, men stormen, Ylva, hadde satt en stopper for retur samme veg. De ønsket nå å komme seg sørover til Fauske og til NSB, og et fly ut fra Gardermoen.
Den samme stormen skulle vise seg å gjøre ferden sørover mer innholdsrik enn både de og jeg forventet. Innstilte ferger både på Skarberget og i Kjøpsvik gjorde at vi ble sittende på det sistnevnte fergeleiet fra klokken fire på ettermiddagen og til neste morgen mens uværet gjorde sitt ytterste for å sende bilen over Tysfjorden på egenhånd.
Allerede før vi kom fram til fergeleiet hadde de to med stor entusiasme vist meg en lang serie nordlysbilder, og jeg hadde blitt forklart hvorfor deres ønske om å se aurora borealis hadde vært så sterkt. Nordlysets farger og mønstre på himmelen hadde en magi de ikke opplevde i eget land, og bilder på internett hadde skapt en sterkt lengsel om å se denne magien med egne øyne.
Den ene av dem var nylig ferdig med sin praksistid etter endt juristutdannelse og den andre hadde noen år før tatt en mastergrad i økonomi. Begge hadde forlatt trygge jobber i hjemlandet og i Frankrike for å realisere denne reisen mot nordlyset, og flere år før hadde de møttes gjennom den tyrkiske speiderbevegelsen.
Vi tilbragte nesten et døgn innenfor bildørene, og i nesten seksten timer satt vi i en fergekø i Kjøpsvik og snakket sammen, bare avbrutt av en hustrig jakt etter en matforretning og noen timer søvn i duren av en motor på tomgang. Begge var på alder med mine to yngste barn, og samtalene gikk om magi og religion, kultur og politikk, musikk, kjønnskamp, krigen i Syria og om ytringsfrihet.
Tross stor aldersforskjell var nysgjerrigheten mellom oss den samme, og jeg lot meg fascinere av deres kunnskap og meninger om samfunnsforhold i hjemlandet. Selv om de som all annen ungdom var kritiske til mye i sitt samfunn, kunne de fortelle om et samfunn adskillig mer velregulert og inkluderende enn jeg hadde inntrykk av fra egne besøk og fra media. Begge erklærte seg som troende muslimer, og den eldste av de var iført hijab.
Via min mobiltelefon fikk de to internettforbindelse, og brått var vårt fellesskap i latterfylt kontakt med venner og familie i Tyrkia og andre steder. Ved hjelp av youtube og andre nettsteder kunne vi utveksle meninger om musikk, teater og forfattere, og om deres ønsker om å besøke andre land i verden.
Neste morgen ble fergen satt i drift. Men like etter får vi vite at togene fra Fauske er innstilt, og vi måtte derfor satse på å nå et tog fra Mo i Rana. For å gjøre det hele fullkomment forteller vegmeldingsentralen at også E6 er sperret i Dunderlandsdalen, men vi holder humøret oppe av at Ali Karan på Babettes lover å bistå om det skulle bli behov for overnatting.
Da vi omsider kom sørover mot Saltfjellet viste været seg fra sin aller beste side. Solen skinte lavt på himmelen, vinden hadde stilnet og temperaturen var nær null. Ved Lønsdal satte jeg radioen på NRK Klassisk og skrudde opp lyden, og vi bokstavelig seilte oppover vinterfjellet akkompagnert av Johann Strauss’ velkjente vals, An der schönen blauen Donau.
Vel inne på snaufjellet kjørte jeg av på en rasteplass og de to kastet seg ut i grasiøs dans i den hvite snøen mens solen nærmet seg horisonten i bakgrunnen. Alt ble behørig filmet med telefonene og delt på instagram og facebook.
Denne surrealistiske opplevelsen på polarsirkelen vil jeg tro er sjelden blant flertallet av tyrkere. Valsen på rasteplassen ble litt senere supplert med en ditto fotoseanse ved Polarsirkelsenteret. Mine passasjerer takket for opplevelsen med å synge en folkevise de kjente godt, og de sang med en slik innlevelse og så vakkert at hårene bokstavelig reiste seg på armene mine.
Etter litt stans på grunn av bilberging i Dunderlandsdalen kom vi oss til Mo hvor Ali Karan tok i mot med tyrkisk språk og mat. Toget mot Oslo og utlandet gikk som planlagt, og de to haikerne fikk reise videre på sin kunnskapssøkende ferd.
Ylva ga meg virkelig en uventet førjulsgave. Så godt som innesperret i en Volvo kunne aldersforskjell, kjønn, kultur og religion gjort situasjonen krevende, men åpenhet, nysgjerrighet og respekt for livets store ulikheter gjorde timene til en uforglemmelig og lærerik opplevelse. Vi delte troen om mennesket og at det er viktig å bry seg om de man møter. Jeg kunne også konstaterer at Tyrkia har en ung og kunnskapsrik generasjon som ivrer etter å gjøre sitt hjemland enda bedre.
I dag åpner vi den femtende luken i adventskalendere, og skulle jeg ønske meg noe verdifullt til jul så er det at flere kunne fått oppleve det samme som meg i året som kommer. Slikt tror jeg det blir fred av.
Ha ei god adventshelg!
Etter litt stans på grunn av bilberging i Dunderlandsdalen kom vi oss til Mo hvor Ali Karan tok i mot med tyrkisk språk og mat. Toget mot Oslo og utlandet gikk som planlagt, og de to haikerne fikk reise videre på sin kunnskapssøkende ferd.
Ylva ga meg virkelig en uventet førjulsgave. Så godt som innesperret i en Volvo kunne aldersforskjell, kjønn, kultur og religion gjort situasjonen krevende, men åpenhet, nysgjerrighet og respekt for livets store ulikheter gjorde timene til en uforglemmelig og lærerik opplevelse. Vi delte troen om mennesket og at det er viktig å bry seg om de man møter. Jeg kunne også konstaterer at Tyrkia har en ung og kunnskapsrik generasjon som ivrer etter å gjøre sitt hjemland enda bedre.
I dag åpner vi den femtende luken i adventskalendere, og skulle jeg ønske meg noe verdifullt til jul så er det at flere kunne fått oppleve det samme som meg i året som kommer. Slikt tror jeg det blir fred av.
Ha ei god adventshelg!
Kommentarer
Legg inn en kommentar