Når likes blir farlige
De siste dagene har folk forlatt norske kinosaler med tårer øynene, fattige på ord og nesten uten evne til å forstå at en landsmann sitter fengslet med 77 norske liv på samvittigheten. De fleste han drepte var unge mennesker med et langt liv foran seg, men han viste ingen av dem nåde. Anders Behring Breivik manglet rett og slett evnen.
I boken “Moren” av NRK-journalisten Marit Christensen, forteller forfatteren at også massedrapsmannens mor hadde en horribel oppvekst. Like etter at moren blir født i 1946 blir bestemoren rammet av polio, og den vesle jenta blir sendt på et barnehjem. Men bare etter par år legges barnehjemmet ned og datteren sendes tilbake til et hjem i Kragerø hvor skammen rår. Ingen skal vite at bestemoren er blitt invalid, at hun er lam fra livet og ned.
Da datteren er bare åtte år gammel dør hennes far og eneste omsorgsperson. Åtteåringen overtar stellet av sin mor og må dele seng med en sterkt funksjonshemmet og schizofren kvinne som mener det er datteren som er selve årsaken til hennes polio. Etter et ti år langt mareritt rømmer en 18-åring fra Kragerø til Oslo med en ungjentedrøm om fine klær, et pent hjem og et ordentlig liv. Slik ble det ikke, og resten er historie.
Henry Rinnans handlinger var så groteske at de er vanskelige å forstå, men i motsetning til Behring Breivik opererte ikke Rinnan alene. De ivrigste torturistene og angiverne i Rinnans krets var ikke tyske soldater, men det vi kaller helt vanlige nordmenn. Noen av Rinnans iherdige medhjelpere ser heller ikke ut til å ha vært overbeviste nazister, men drevet fram av sjalusi, en brennende bitterhet og et voldsomt hat mot andre mennesker. Det såkalte bandeklosteret i Trondheim var bemannet av lokale medlemmer av Rinnan-banden, og rekruttering til gruppen så ikke ut til ha vært vanskelig. Mer enn 50.000 nordmenn var medlem av Nasjonal Samling, og sytti personer var på ulike måter tilknyttet Rinnan-banden. De opererte i store deler av Midt-Norge, og de var aktive også her hos oss på Nord-Helgeland.
Under tyskernes rassia på Lurøy på Helgeland i 1944 var det den 21 år gamle Karl Dolmen som sto for den mest bestialske torturen. Det er naturlig å undres over hvor denne unge mannens hat kom fra. Hva fikk en 21 år gammel trondheimsgutt til å reise til Lurøy for å knuse tærne til min mors onkel med den skarpe kanten av en kjellerlem, for så å mose restene av fotbladet med sine jernbeslåtte støvlehæler?
Hvor mange i Dolmens omgangskrets hadde applaudert og gitt ham tilstrekkelig med “likes” for å danne hans selvbilde? Hvor hentet hatet krefter fra som fikk mer enn sytti personer til å på fritiden drive et torturkammer midt i Trondheim?
Rinnan-bandens medlemmer fikk sin straff i 1947, men deres hat gikk ikke av moten! Den pågående krigen i Syria og Midt-Østen baseres nesten utelukkende på hat. Selv små barn er blitt skyteskiver og historiene vi leser er like vanskelig å fatte som historiene fra Utøya og vårt eget nabolag under krigen. Igjen må vi spørre hvor kommer alt dette vanvittige hatet fra. Hvordan dannes det?
Det er mange spørsmål, men ett er viktigere enn de andre: Hvordan skal vi håndtere det norske hatet vi har rundt oss til daglig? Hvor føres vi av dette voldsomme, intense og uforsonlige hatet som herjer kommentarspaltene, et hat som for bare syv år siden heiet fram Behring Breivik til sine vanvittige og groteske handlinger. I fredsnasjonen Norge er hat i ferd med å bli en av våre største og farligste utfordringer.
Jeg har ingen klare svar, og jeg ser at vi står med utfordringer som kan synes håpløse. Mange velger å snu seg vekk og holde kjeft, mens kritiske røster blir harselert og drapstruet på nettet og i sms. Truslene skjer så ofte og så uhemmet at politiet nå har egne folk bare for å håndtere hat-kriminalitet.
Kanskje bør vi begynne med oss selv. Kanskje burde de fleste av oss, våre journalister, politikere og ikke minst våre regjeringsmedlemmer tenke over hvilke krefter det er vi gjødsler med vår retorikk?
Ingen er født med bitterhet og hat. Det dannes, og hos noen får det vokse. Voksne menn, like norske som Rinnan, Dolmen og Breivik, serverer i kommentarfeltene bestialske forslag om hva andre mennesker fortjener, og ofte er det unge kvinner raseriet går ut over. Antallet anonyme likes på innleggende er skremmende. Skal vi la dette fortsette?
I dag er det fredag og snart påske. Mange av oss kan nyte dagene omgitt av familie, venner og andre mennesker. Ingen rundt oss er like, men felles for oss alle, uten unntak, er at livets viktigste ingredienser er anerkjennelse, omsorg og kjærlighet.
Samtidig er disse tre ingrediensene våre viktigste redskap mot hat, grusomheter og fordommer, og hver eneste av oss kan bidra stort i vår egen hage. Et barn som ikke får trøst når det gråter, slutter aldri å gråte.
 |
| Fra regjeringskvartalet. Foto: Paal Audestad, Aftenposten (Med fotografens tillatelse) |
De som fulgte rettssaken mot terroristen fikk høre om en gutts oppvekst med et vanskelig forhold til sine foreldre. Guttens mangel på omsorg, kjærlighet og verdsettelse skal ifølge fagfolk ha preget hans handlinger i voksen alder.
I boken “Moren” av NRK-journalisten Marit Christensen, forteller forfatteren at også massedrapsmannens mor hadde en horribel oppvekst. Like etter at moren blir født i 1946 blir bestemoren rammet av polio, og den vesle jenta blir sendt på et barnehjem. Men bare etter par år legges barnehjemmet ned og datteren sendes tilbake til et hjem i Kragerø hvor skammen rår. Ingen skal vite at bestemoren er blitt invalid, at hun er lam fra livet og ned.
Da datteren er bare åtte år gammel dør hennes far og eneste omsorgsperson. Åtteåringen overtar stellet av sin mor og må dele seng med en sterkt funksjonshemmet og schizofren kvinne som mener det er datteren som er selve årsaken til hennes polio. Etter et ti år langt mareritt rømmer en 18-åring fra Kragerø til Oslo med en ungjentedrøm om fine klær, et pent hjem og et ordentlig liv. Slik ble det ikke, og resten er historie.
For mer enn 70 år siden ble en 31 år gammel trønder dømt for å ha drept 13 personer. Han ble i tillegg dømt for å indirekte ha tatt livet av mer enn 80 nordmenn, ha utført flere hundre tilfeller av tortur og for å ha medvirket til at minst tusen nordmenn havnet i tyske konsentrasjonsleire. Den unge mannen het Henry Rinnan, og han blir av mange betegnet som Tysklands mest nyttige ikke-tysker i Nord-Europa under krigen.
 |
| De tiltalte i Rinnan-banden. Henry Rinnan i venstre bildekant. |
Under tyskernes rassia på Lurøy på Helgeland i 1944 var det den 21 år gamle Karl Dolmen som sto for den mest bestialske torturen. Det er naturlig å undres over hvor denne unge mannens hat kom fra. Hva fikk en 21 år gammel trondheimsgutt til å reise til Lurøy for å knuse tærne til min mors onkel med den skarpe kanten av en kjellerlem, for så å mose restene av fotbladet med sine jernbeslåtte støvlehæler?
Hvor mange i Dolmens omgangskrets hadde applaudert og gitt ham tilstrekkelig med “likes” for å danne hans selvbilde? Hvor hentet hatet krefter fra som fikk mer enn sytti personer til å på fritiden drive et torturkammer midt i Trondheim?
Rinnan-bandens medlemmer fikk sin straff i 1947, men deres hat gikk ikke av moten! Den pågående krigen i Syria og Midt-Østen baseres nesten utelukkende på hat. Selv små barn er blitt skyteskiver og historiene vi leser er like vanskelig å fatte som historiene fra Utøya og vårt eget nabolag under krigen. Igjen må vi spørre hvor kommer alt dette vanvittige hatet fra. Hvordan dannes det?
Det er mange spørsmål, men ett er viktigere enn de andre: Hvordan skal vi håndtere det norske hatet vi har rundt oss til daglig? Hvor føres vi av dette voldsomme, intense og uforsonlige hatet som herjer kommentarspaltene, et hat som for bare syv år siden heiet fram Behring Breivik til sine vanvittige og groteske handlinger. I fredsnasjonen Norge er hat i ferd med å bli en av våre største og farligste utfordringer.
Jeg har ingen klare svar, og jeg ser at vi står med utfordringer som kan synes håpløse. Mange velger å snu seg vekk og holde kjeft, mens kritiske røster blir harselert og drapstruet på nettet og i sms. Truslene skjer så ofte og så uhemmet at politiet nå har egne folk bare for å håndtere hat-kriminalitet.
Kanskje bør vi begynne med oss selv. Kanskje burde de fleste av oss, våre journalister, politikere og ikke minst våre regjeringsmedlemmer tenke over hvilke krefter det er vi gjødsler med vår retorikk?
Ingen er født med bitterhet og hat. Det dannes, og hos noen får det vokse. Voksne menn, like norske som Rinnan, Dolmen og Breivik, serverer i kommentarfeltene bestialske forslag om hva andre mennesker fortjener, og ofte er det unge kvinner raseriet går ut over. Antallet anonyme likes på innleggende er skremmende. Skal vi la dette fortsette?
I dag er det fredag og snart påske. Mange av oss kan nyte dagene omgitt av familie, venner og andre mennesker. Ingen rundt oss er like, men felles for oss alle, uten unntak, er at livets viktigste ingredienser er anerkjennelse, omsorg og kjærlighet.
Samtidig er disse tre ingrediensene våre viktigste redskap mot hat, grusomheter og fordommer, og hver eneste av oss kan bidra stort i vår egen hage. Et barn som ikke får trøst når det gråter, slutter aldri å gråte.
 |
| Ingen er født med bitterhet og hat. |
Kommentarer
Legg inn en kommentar