Nå er det nok bunader for ei stund

Alle nordlendingers identitet skrevet med nål og tråd

I neste måned kan jeg glede meg over å ha vært tvillingpappa i 25 år. Ei juninatt i 1994 kom en gutt og ei jente til verden etter mye strev. Samtidig ble en ungdomsskoleelev storebror for første gang. Vi hadde ventet lenge på dette øyeblikket.

Alle vi menn som er blitt fedre etter en tvilling- eller flerbarnsfødsel vet hvilken fantastisk glede det er å holde et lite barn i hver arm, og etterhvert se hvordan et lite dream team vokser opp, krangler og deler, støtter og inspirerer, men mest av alt holder sammen i tykt og tynt. Denne gleden var jeg som pappa nær å gå glipp av.

Mer enn hundre dager før tvillingene ble født, så alt ut til å gå fryktelig galt. To sykehusbesøk på like mange dager hadde endt med hjemsendelse, før jeg i en telefonsamtale nærmest tvang oss til å få returnere til sykehuset en tredje gang. Mindre enn et døgn senere befant vi oss i et ambulansefly over Svartisen. 

Mottakelsen og omsorgen i Bodø husker jeg som god og varm, slik den også hadde vært på Selfors, men på Nordland fylkes sentralsykehus kom vi til et fagmiljø som var større og bredere, og som logisk nok, uttrykte en tyngre faglig trygghet.

I løpet av de mange ukene med pendling til Bodø, møtte jeg mange nybakte fedre, men også noen som i sin dypeste fortvilelse ikke ble det. Jeg møtte de som hadde måtte se et lite liv ebbe ut før det ordentlig hadde fått begynt, men jeg minnes også de som i likhet med oss, kunne takke fagfolk, kunnskap og dyktighet for at uro og redsel ble erstattet med lettelse og håp. I 1994 var spedbarnsdødeligheten i Nordland mer enn 8 av 1000, høyest i hele landet. Årsakene til at det var slik i '94 var nok mange og kompliserte.

Mine to nokså høylydte “YESS!” på fødestuen var ekte, men likevel preget av de foreldrene som ikke hadde vært like heldige. Samtidig var jeg vel vitende om vi i Bodø befant oss blant dyktige og dedikerte pleiere, jordmødre, gynekologer og andre spesialleger. Hele seksten av disse høyt rutinerte og fantastiske fagfolkene var i virksomhet denne juninatten for 25 år siden.

I følge Folkehelseinstituttet vil mellom fem og syv prosent av barn som fødes i Norge, fødes for tidlig. Instituttet skriver at selv om dødeligheten blant tidligfødte barn har gått ned de siste tiårene, har våre fagfolk fortsatt krevende og uløste utfordringer. 

Men takket være forskning, målbevisst kompetanseheving, klok reorganisering og ved å legge ned de fødeavdelingene med færrest fødsler, er den norske spedbarnsdødeligheten blitt rekordlav. Nordland er i dag på nivå med Oslo, men likevel har land som Finland og Island lavere dødelighet enn vi har i Norge.

Knyttet neve og uniformert
For ti år siden ga jeg min datter en nordlandsbunad til konfirmasjonen. Jeg ga henne den blå fordi jeg forbinder den med havet og med Helgelandskysten der hun og jeg har vårt opphav og slekt. Visten, Hoholmen, Tjøtta, Løkta, Dønnes, Tomeidet, Onøya, Flostrand, Leirfjord og Mo er noen av de stedene som vi på ulike vis er knyttet til. Som ranværinger flest er hun som et lappeteppe, og utallige ferieturer på kysten, i båt og med sykkel, vil prege henne så lenge hun lever. Hun vet at hun sammen med sine to brødre, er helgelending mer enn noe annet.

Slektas vakre Helgeland: Tomma sett fra Onøya med Dønna i bakgrunnen til høyre

Hvert år har jeg på 17. mai pleid å få tilsendt bilde av min datter bunadpyntet til dagen. Men i år var det ikke så viktig. Etter å ha sett konservative og bunadkledde demonstranter som med nebb og klør forsøker å bekjempe noe forferdelig de kaller sentralisering, har den blå bunaden blitt en uniform, og den har mistet nesten all sin symbolikk på fellesskap. 

Aldri hadde jeg trodd at jeg skulle få se kvinner i nordlandsbunad stå med knyttet neve og vise aggressiv motstand mot det som reddet min datters, min sønns og så mange andre spedbarns liv, nemlig en ytterligere styrking av fagmiljøet rundt fødende og nyfødte på Helgeland. Protesttog med babydukker av plast er et horribelt virkemiddel for enhver som har holdt et prematur spedbarn i hendene, og det er grotesk, enten man går kledd i bunad eller som mørkemann i prestekappe og krage.

Skremmende fakta
I forrige uke gjennomførte en nikkerskledd partileder en patetisk stand up i stortingssalen. Seansen bidro til å sende alt jeg forbinder med bunad enda lengre inn i klesskapet, og forestillingen var så hinsides at det er vanskelig å begripe at slikt kan skje åpenlyst i et faktabasert kunnskapssamfunn. Redelig nok kunne nettstedet faktisk.no få dager etterpå avsløre partilederens kyniske misbruk av en allerede velbrukt skremselspropaganda.

I avisene kunne jeg for få dager siden lese at det for tiden mangler 60.000 årsverk i norsk arbeidsliv. I fjor manglet det bare 50.000. Landet står foran en flodbølge av utfordringer, og samtlige bransjer har bare såvidt sett begynnelsen på vår største rekrutteringskrise noensinne. Skremmende nok vil også helsesektoren bli brutalt rammet om få år, også landets fødeavdelinger.

Om bare femten år vil vi i følge SSB mangle vanvittige 46.000 jordmødre, sykepleiere og helsefagarbeidere. Når dagens nyfødte fyller førti år, må hver fjerde norske arbeidstaker jobbe med pleie og omsorg. Det innebærer 620.000 yrkesaktive som ikke kan delta i matproduksjon, være lærere, produsere energi, vedlikeholde sykehus eller å brøyte veger. Oppslagene i media er det dessverre alt for mange som ikke bryr seg om.

-Vanskelig å sikre kvaliteten
Kvinner som føder i Salten, det vil si fra Jektvik og Saltdal i sør, til Bognes og Drag i nord, vet at det ved deres fødeavdeling i Bodø blir født nær 1000 barn hvert år. I Midt-Norge har de i mer enn ti år planlagt å styrke fødselsomsorgen til bare to fødeavdelinger, Molde og Trondheim. Ved St. Olavs i Trondheim tar de rutinerte ansatte allerede imot 4000 barn hvert år, altså 10-12 unger hver eneste dag.

I fjor kom det bare 623 barn til verden på Helgeland, fordelt på to små fødeavdelinger og én fødestue. På fødeavdelingene i Mo i Rana og Sandnessjøen er det de siste ti årene født hhv 3400 og 2700 barn. Det er langt færre enn ett barn pr døgn, og for de ansatte på Helgeland kan det gå flere dager mellom hver fødsel de deltar i. 

For nyutdannede jordmødre og fødselsleger er det lave antall fødsler logisk nok lite utviklende for kompetansen. Ettersom det blir stadig færre kvinner i fertil alder på Helgeland, kan vi være svært sikre på at fødselstallene vil stupe videre nedover de neste årene. Allerede i år kan vi ende på færre enn 600 fødsler. Med to små fødeavdelinger risikerer Helgeland å i økende grad bli et lite attraktivt valg for de som har brukt år på å skaffe seg en lånefinansiert og stadig mer krevende spesialistutdannelse. Logisk nok vil dette først og fremst ramme våre mest sårbare.

– Problemet med små fødeavdelinger er ikke at de er små, men at de er vanskelig å drifte. Det er vanskelig å skaffe kompetente helsepersonell, særlig leger, og da er det vanskelig å sikre kvaliteten på fødselshjelpen, sa klinikksjef ved St. Olavs, Kjell Åsmund Salvesen til P2 i forrige uke. Jeg tør tippe at Salvesen vet mer enn de fleste om hva han snakker om. Han er i følge Legeforeningens nettsider, spesialist i fødselshjelp og kvinnesykdommer, med spesialkompetanse i ultralyd og fostermedisin, og er professor ved flere nordiske universiteter.

Prioritering
Fødestuer og særlig kommunale jordmødre er viktige for den tryggheten vordende foreldre har krav på, men vel så viktig er det at et sykehus har nok mange fødsler til å skape et fagmiljø som er sterkt nok til å hjelpe de aller minste og svakeste prematur fødte.

Gravide på Helgeland som venter en flerbarnfødsel har i mange år reist til Bodø i god før termin. I følge Helse Nords nettsider har hovedregelen i flere år vært at risikogravide og førstegangsfødende bør oppholde seg i rimelig nærhet til institusjonen de skal føde, den siste uken før termindato. Det er selvsagt ingenting i veien for at samtlige gravide kan gjøre det samme, ikke minst om Erna Solberg og Helse Nord legger enda bedre til rette for det.

Under ferieavviklingen om sommeren må de gravide på Helgeland reise vekselvis til Sandnessjøen eller til Mo i Rana for å føde. Den økte reisetiden har likevel ikke medført flere transportfødsler enn ellers i året. Folk på Helgeland evner å sammen med fastlege og jordmor å planlegge godt.

Helgeland har en spennende geografi og regionen kan bli et foregangseksempel på hvordan samarbeid mellom kommune og sykehus kan utøves. Digitalisering og teknologi vil totalforandre hvordan helsevesenet fungerer, og denne revolusjonen har vi knapt sett konturene av. Dersom innbyggerne på Helgeland ikke er endringsvillige, vil det hindre en modernisering av Helgelandssykehusets behandlingstilbud, noe vi alle taper på. For Helgelandssykehuset er alt dette en vanskelig og sårbar balansegang, men prioritering av de aller svakeste av våre nyfødte er styrets fordømte ansvar.

Helgeland drukner i ressurser
Japan og Slovenia er også blant de landene i verden som har lavere spedbarnsdødelighet enn Norge. Fjellandet Slovenia er like stort som Helgeland, og dette nabolandet til Italia huser nesten 2 millioner innbyggere. Likevel er Helgeland langt mer ressursrikt og potensialet hos oss kan trygt karakteriseres som enormt. Våre fiskerier, havbruk, vannkraft, olje, bergverk, skogbruk og industri kan nasjoner som Slovenia bare ha våte drømmer om. Vårt reise- og friluftsliv har store vekstmuligheter.

Helgeland er nesten halvparten så stort som Sveits. Mens det i dalsidene mellom alpene bor åtte millioner mennesker, bor det hos oss bare 85.000. På Helgeland drukner vi nesten i naturressurser, men i tiår etter tiår har vi blitt plyndret for vår aller mest verdifulle naturressurs: Ungdom. Dette må vi snu, vi må snu det raskt, vi må snu det i fellesskap, og vi må sette kreftene inn på å styrke de vekstmotorene vi allerede har.

De urovekkende prognosene for Helgeland må bekjempes med næringsutvikling

Foruten offensiv næringsutvikling må helgelandskommunene styrke sin kommunale jordmortjeneste i et langt høyere tempo enn i dag. Samtidig er det ikke til å stikke under en stol at det fødes stadig færre unger på Helgeland. I følge SSB kom det i 2018 bare 687 nye helgelendinger til verden i 2018, hvorav flere enn seksti er født hjemme eller på sykehus utenfor regionen. 

Historisk lavt
Med rimelig stor sannsynlighet har ikke Helgeland sett så få nyfødte på ett år siden lenge før Statistisk Sentralbyrå begynte å telle nyfødte i 1876. 

Tallmaterialet er magert, men tall for Nordland fra året 1819, altså for nøyaktig 200 år siden, tilsier at det ble født et sted mellom 640 og 690 unger på Helgeland det året. I følge Petter Dass-historiker Kåre Hansen hadde prosten på Helgeland i 1746 fått tilsendt 541 innbundne eksemplarer av pontoppidan som skulle deles til ut til alle konfirmanter. Vi nærmer oss med andre ord fødselstall på Helgeland fra den tid vi var i union med Danmark.

Fjorårets fødselstall er med andre ord historiske, og de er så lave at de bør skremme vannet av de fleste på Helgeland. Ingen rariteter i nikkers, ingen bevilgninger og ikke et eneste styremedlem i Helgelandssykehuset kan endre fjorårets fødselstall. Det finnes ingen som kan forhindre det faktum at det om bare 25 år vil det være kolossalt krevende å rekruttere unge og nyutdannede jordmødre og gynekologer som er født og oppvokst på Helgeland.

Rekruttering er det aller viktigste

Men selv med stor kunnskap og all verdens planlegging, kan man ikke styre alt. Heldigvis venter en ny generasjon ambulanser, nye helikoptre og enda mer velutstyrte båter, og i tillegg har vi i Oslo og Stavanger nylig fått et masterstudie for prehospital medisin. Alt dette vil de neste tiårene bety mye for Helgeland.

Mo i Rana er den byen i landet med mer enn 20.000 innbyggere som ligger lengst unna fast stasjonert luftambulanse. Med sine nært 30.000 innbyggere er det ikke uventet at byen, av eksperter og fagfolk, blir anbefalt som det stedet på Helgeland hvor sykehuset med minst ressursbruk kan tilkjempe seg den kompetansen som gravide og prematur fødte spedbarn trenger. 

Sykehusets ledelse og styre er nødt til å i sin beslutning først og fremst ta hensyn til de aller svakeste blant de minste på Helgeland. Styret må derfor konsentrere framtidas fødsler til der det ventes å være minst krevende å skaffe kompetanse om 25 år. Styret kjenner anbefalingen fra landets fremste rådgivere, og styret påtar seg et stort og svært alvorlig ansvar ved å avvise den. 

Samtidig må helseminister Bent Høie og Helse Nord, og ikke minst kommunene på Helgeland, finansiere tiltakene som gjør et slikt etterlengtet løft på Helgeland mulig.



Øystein Bentzen
Helgelending og far