Da Onkel Anfinn ble torturert

Første gang publisert på Facebook, 8. mai 2015.

Publisert på blogg 8. mai 2021.

Innfelt i bildet: Faksimile fra Norsk Fangeleksikon, fange nr. 13356

Arnfinn Svendsen fra Onøy, eller Onkel Anfinn som jeg kjente ham som, ble løslatt fra tysk fangenskap på Grini for 70 år siden i dag, 8. mai. Torturen han ble utsatt for under forhørene på Onøya ett år tidligere, kom til å prege hans liv. Jeg vil bruke denne anledningen til å fortelle litt om Anfinn og hvorfor han og flere andre på disse vakre øyperlene på Helgeland, Onøya og Lurøya, mer eller mindre frivillig ble viklet inn i et stormaktspill og måtte ofre av sitt liv og sin frihet for at du og jeg skulle få oppleve vår.

Ettersom krigen på Lurøy og Helgeland var en flik av en verdenskrig, har jeg forsøkt å plassere det som skjedde oss så nært, inn i det store bildet.

Gi meg gjerne kommentarer. Nye opplysninger og ikke minst korrigeringer om det som skjedde på Lurøy vil jeg sette ekstra stor pris på.



Anfinn Svendsen sammen med kona Emma og deres nevø Gunnar Edvardsen. Bildet er tatt på Røssøya før krigen.

Jeg husker Onkel Anfinn som et av de aller snilleste og mildeste mennesker jeg har møtt. Han var egentlig min mors onkel, en yngre halvbror til min mormor Kristine Buschmann. Anfinn døde i 1979 bare 78 år gammel. Han hadde ingen barn selv og bodde på Valhauan på Onøya sammen med kona Emma. De gangene jeg besøkte Valhauan og overnattet på loftet, gjorde de alt i sin makt for at jeg skulle ha det bra.

I hele min oppvekst kom Anfinn med bussen til Mo i Rana et par ganger i året og bodde hos oss. Han måtte som han kalte det, gå på “begge apotekene”, tross at det i Mo fantes bare ett. Men Anfinn visste råd, for det ene apoteket var vinmonopolet hvor han fikk kjøpe “angstfordriver” uten resept, og på det andre stedet fikk han sin hjertemedisin og smertestillende for føttene som ble knust under forhørene i 1944. Hva som var verst å bære for den slitne fiskeren og hedersmannen, smertene i føttene eller angsten, sa han lite om. Han var ikke høylydt, klagde aldri og smilte til alle han så. Under sine bybesøk kunne han sitte lenge i drosjen og la takstameteret gå, bare for å avslutte en lang og god prat med sjåføren. Onkel Anfinns historie har aldri sluppet taket i meg, og den dukker stadig vekk opp fra underbevisstheten når jeg hører om andre bli utsatt for bestialsk maktmisbruk. Tortur er for meg ikke et fremmedord. Tortur er et ord jeg fikk lære meg betydningen av allerede som barn.

I dag kjenner dessverre altfor få til hva som skjedde på Onøy i disse vanvittige maidagene i 1944. Anfinn fortalte meg noe, men detaljer ville han ikke snakke om, — kanskje han syntes jeg ikke trengte det. Likevel gjorde han sterkt inntrykk. Jeg var vel derfor ikke mer enn tolv-tretten år gammel da jeg oppsøkte biblioteket og lånte boken som bar tittelen Lurøy-affæren. Boken står i dag som en av de mest gripende bøker jeg har lest. Den er en av få bøker jeg har lest flere ganger og senest sist sommer leste jeg den på nytt. Samtidig som boken forteller om viktige hendelser i vår lokale og nære historie er deler av fortellingen skremmende. Den forteller om den satans kraft som hat og menneskeforakt er istand til å skape når barrierene forsvinner, og den er en påminning om at de fleste heltene i alle kriger er båret opp av sårbare sivile.


Krigen kommer flyvende

En augustnatt i 1943 kommer et engelsk Catalina sjøfly i lav høyde over havet inn fra Atlanteren. Flyet passerer Træna og Lovunden etter en seks timer lang tur fra Woodhaven i Skottland og det bringer med seg kun to passasjerer. I setene bak pilotene sitter to etterretningsagenter som har med seg to tonn proviant og annet utstyr for et lengre opphold under Polarsirkelen. Den ene av agentene er lokalkjent, John Kristoffersen, oppvokst på Røssøya i bukta mellom Lurøya og Onøya. Den andre etterretningsagenten er Odd Jønland. Etter litt rekognosering finner de havområdet trygt, og det båtlignende skroget treffer fjorden mellom Sørvær og Lurøya. Flymannskapet setter passasjerer og last ombord i en oppblåsbar gummibåt før flyet raskt tar av igjen og forsvinner ut mot storhavet i vest.

Etter en strabasiøs rotur i motvind i seinsommernatta kommer de to agentene seg usett i land på Røssøya før dagen gryr. Diskret gjør John Kristoffersen seg til kjenne hos sine svært overraskede foreldre, men han forteller de at han denne gang er på øya i hemmelig oppdrag mot tyskerne. For å komme seg raskt i land med utstyret trenger de hjelp av folk de kan stole på, og den første han spør sine foreldre etter er syv år eldre Anfinn Svendsen, deres tidligere nabo på Røssøya. Den som tar oppdraget med å få fatt i ham er Johns mor, Anna Kristoffersen. Hun skal senere sammen med sin sterkt revmatiske ektemann havne i tysk fangenskap for å ha hjulpet sin sønn.

De sivile dras inn i nettet
Befolkningen på Lurøy og Onøy har forlengst fått føling med krigen når de to etterretningsagentene ankommer. På fastlandet har Grønnsvik Kystfort allerede vært i drift i et år, og på Nordøyvågen på Dønna ligger et annet tysk fort med sine langtrekkende kanoner pekende mot alt som seiler forbi. Indre Helgeland er strengt bevoktet. Nord for Mo i Rana pågår arbeidene med Nordlandsbanen for fullt og tyskerne beskytter jernbanen og riksvegen for alt det det er verdt. Ranfjorden er som forseglet.

Ikke lenge etter ankomst blir en håndfull mennesker på Onøya involvert i det hemmelige oppdraget. Handelsmannen på Onøy, den forviste lensmannen fra Mo og noen få andre fra øya som de to agentene har den absolutte tillit til, blir sammen med Anfinn nøkkelpersoner for virksomheten. Etterretningsarbeidet er krevende og skjer med stor risiko for de involverte. Fra en berghule på sørsiden av Onøya sendes det daglig kodede morsesignaler til hovedkvarteret i England om tyske fartøybevegelser langs Helgelandskysten. Dette var lenge før radar og satellitter ble tatt i bruk til overvåking, og i krigsårene består den viktige etterretningen av visuell observasjon og identifisering av fartøyene med kikkert. Etterretningen på Onøya skjer under engelsk kommando og agentene er tilknyttet Secret Intelligence Service, SIS.

Morsesender og -mottaker

Stormaktsspillet
Ettertiden har bekreftet, og særlig de senere årenes krigsanalyser, hvor viktig denne flyten av informasjon om tyske flåtebevegelser langs Helgelandskysten var for utviklingen av krigen i Europa høsten, vinteren og våren '43-'44. Å stanse tyskernes frakt av soldater, våpen og materiell gjennom Sverige til Finland via Narvik var ett av de viktige målene med etterretningen. Hitlers krigsmaskin måtte svekkes.

Militærledelsen hos Hitler var på dette tidspunktet overbevist om at en større ilandsetting av allierte styrker ville skje i Norge, og mest sannsynlig i Nordland hvor landet var på det smaleste. Det vil true de tyske styrkene lenrge nord. Tyskerne var sikre på at etterretningsvirksomheten på Helgelandskysten var en forberedelse på en større aksjon fra allierte styrker. Samtidig lå det gigantiske tyske slagskipet Tirpitz oppe i Kåfjorden, en sidearm innerst i Altafjorden, og utgjorde en drepende trussel mot skipskonvoiene som deltok i den viktige transporten av våpen og drivstoff til russerne via Murmansk.

Disse ishavskonvoiene fra USA og England via vestkysten av Island var avgjørende for å holde igang russernes krigføringen på østfronten og dermed holde oppe presset mot Hitlers militære styrker. Dette var strategisk viktig, for østfronten bidro til å svekke tyskernes militære slagkraft i hjemlandet og ikke minst i Frankrike ved det planlagte, men hemmelige stedet for landsetting av allierte styrker, Normandie.

En av disse konvoiene, PQ17, seilte fra Island i juni '42 og besto av 34 handelsskip, mange med norsk mannskap. De ble eskortert av seks destroyere, fire korvetter, to ubåter, to luftvernfartøyer og tre redningsfartøyer. Nord for Bjørnøya blir konvoien angrepet av tyskerne og 23 av de 34 handelsskipene blir senket. 153 sjøfolk mistet livet, og ialt 210 fly, 400 stridsvogner, 3850 kjøretøyer og 100.000 tonn ammunisjon som var i lasten fulgte med skipene ned.

Det tyske slagskipet Tirpitz. Lengde: 250 m, vekt: 52.000 tonn, mannskap: 2608.

At tyskerne stasjonerte sine aller mest moderne slagskip langt oppe i nord i en fjordtarm i Finnmark var altså ikke tilfeldig, — Hitler ville stoppe de engelsk-amerikanske konvoiene og leveransene av krigsmateriell til russerne for enhver pris. Men så langt mot nord ble denne ishavsflåten kraftig hemmet av leveranser av utstyr og drivstoff. Denne mangelen blir særdeles hemmende når slagskipet mens til ligger til anker, skades i et engelsk kommandoraid med miniubåter i september '43. Det tar langt tid å reparere skipet, og skipet blir liggende seilingsudyktig det meste av vinteren. Situasjonen for den tyske ishavsflåten forverres av at slagkrysseren Scharnhorst senkes i Barentshavet ved juletider.

Forsyningene til Tirpitz


Tyskernes viktige forsyningslinjer til Tirpitz går langs norskekysten, og på Helgeland går skipstrafikken innaskjærs gjennom Stigfjorden rett forbi Onøy. Etterretningen fra Helgeland er verdifull for de allierte styrkene og mange tyske forsyningsskip ble senket av engelske og amerikanske fly før de når fram til Kåfjorden eller til Narvik med sitt gods. En tilsvarende etterretningspost (Crux) befinner seg på Renga litt nord for Lurøy. Takket være rapporteringen fra Helgelandskysten kan de allierte planlegge sine bombetokt med god presisjon fra amerikanske hangarskip eller fra flybaser helt nede i Skottland.

Amerikanske bombetokt

Et amerikansk to-seters stupbombefly, på tokt på Nord-Helgeland 4. oktober 1943.

Kristoffersen og hans bidragsytere på Onøy får tidlig se resultater av sin virksomhet. 4. oktober 1943, bare få uker etter at etterretningen på Onøy er kommet i drift og like etter kommandoraidet mot Tirpitz, angripes forsyningsskip i tysk tjeneste av amerikanske jagerfly fra hangarskipet USS Ranger, som ligger nord for Myken.

 


10 troppetransportskip og fraktebåter mellom Bodø og Sandnessjøen rammes i dette voldsomme angrepet. Transportskipene Skramstad og La Plata (bildet under) var to skip som ble senket ikke langt nord for Rødøya denne dagen. Så vellykket er angrepet at det noen måneder senere blir omtalt i i et amerikansk marinemagasin.

 


I løpet av noen timer blir mer enn 50.000 tonn dødbringende tysk skipstonnasje senket som følge av radiorapportene fra Helgeland og trafikken til Narvik og til Tirpitz blir dermed kraftig hemmet. Hvor mange som omkommer i denne dagen er det lite opplysninger om, men i det amerikanske magasinet forteller sjefen ombord i USS Ranger, Capt. Gordon Rowe:

-It was a very fine attack, and many German troops were killed. My pilots drove home their attacs in the face of strong German antiaircraft fire. The only thing that saved us from serious losses was the element of suprise. We struck quickly and departed before the Germans knew what hit them.

Det skal tilføyes at Institutt for Forsvarsstudier og Tor Jørgen Melien ga ut en bok i 2002, US Navy i norske farvann, 1939 - 1949, som moderer påstandene fra Gordon Rowe. Her betegnes det amerikanske angrepet som noe dårlig planlagt og utført med fly og bevæpning som var lite egnet for oppgaven. Boken forteller også at tre amerikanske fly ble skutt ned og seks ble skadet. 

Dette angrepet på tyske skip på Helgelandskysten var det eneste amerikansk marine gjorde i norske farvann under andre verdenskrig.

Lasteskipet La Plata under beskytning

I Trondheim er den tyske militærledelse rasende. Det er innlysende for dem at det foregår etterretning nord eller syd for Lurøy. Tyskernes egen etterretningsvirksomhet makter å spore opp noe informasjon, men den er unøyaktig. En måned etter det amerikanske flyangrepet, den 11. november slår tyskerne til med en rassia på kysten, fra fastlandet og helt ut til Træna, og flere blir arrestert, deriblant fiskeren Aksel Martinsen som hadde hatt som ansvar å ta imot shetlandsbåtene når de leverte viktig gods fra England. Martinsen blir sendt til Trondheim hvor han utsettes for bestialsk tortur over flere døgn av Rinnanbandens folk. Så skadet blir han at legene tror den kraftige fiskeren er døden nær, men røper ikke hva han vet.

Kristoffersen og hans etterretningskollega Odd Jønland kjenner at nettet er iferd med å snøres sammen, og velger å komme seg tilbake til England. De blir hentet av et engelsk sjøfly og blir på de britiske øyene fram til John Kristoffersen sammen med Shetlands-Larsen vender nordover med shetlandsbussen KNM Vigra i midten av februar '44. Målet denne gang er å anlegge en ny etterretningsbase ved Brønnøysund, men de blir oppdaget av et tysk fly like før ankomst. Shetlandsbussen velger å legge om kursen og på nytt er John Kristoffersen tilbake på Onøya.

Oppe i Finnmark går reparasjonen av Tirpitz langsomt og arbeidet er krevende. Tyskerne mangler både deler og fagfolk. Hele vinteren arbeides det, men siste dagene i mars er skipet igjen klart for drift. Da iverksetter engelsk marine Operasjon Tungsten som var og fortsatt er den største maritime operasjonen noensinne utført i Barentshavet. To styrker på totalt 25 i britiske skip deltar i operasjonen. Den første styrken består av et hangarskip, en krysser, to krigsskip og seks destroyere. Den andre styrken består av hele åtte hangarskip og fem destroyere pluss to fullastede oljetankere. Flåten samles utenfor Finnmarkskysten og i firetiden om natten 3. april 1944 angripes Tirpitz på nytt, denne gang av 38 Barracuda bombefly støttet av hele 150 jagerfly.

Angrepet pågår i flere timer. Minst tre større bomber treffer skipet. De slår ikke hull i det mer enn 30 cm tykke stålskroget, men bombene bidrar til ytterligere forverring av skadene ombord. Av mannskapet på Tirpitz ble 122 drept og 316 såret. Etter angrepet fortsetter ishavskonvoiene med våpen og drivstoff til russerne via Murmansk og Arkhangelsk. De tyske forsyningene til Narvik og Tirpitz blir viktigere enn noen gang.

Bare i Finnmark, et fylke med 40.000 innbyggere, er det stasjonert mer enn 100.000 soldater. Overalt er det tyskere, i Troms, Lofoten og i Ofoten. I Bodø som i 1943 har 6.000 innbyggere, er det like mange tyske soldater. I den vesle bygda Mo i Rana er det flere tyskere enn fastboende og troppene i landsdelen skal ha mat og forsyninger, langt mer enn den nordnorske husholdningen kan brødfø. Samtidig som at tysk militærledelse er redd for en britisk landgang i Nordland hvor Norge er på det smaleste, og dermed kan sette de tyske styrkene i nord i klem mot de russiske, er de tyske offiserene i Nord-Norge også avhengige av å holde oppe moralen hos egne soldater gjennom en viss forsyning av mat, klær og våpen. De stadige senkingene av fraktebåter er dermed for tyskerne en like stor trussel som senkingen av militære fartøyer.

Rassia på Onøy
Derfor setter nazistene inn voldsomme resurser på å knuse etterretningen på Helgelandskysten. De har via egne lytteposter fanget opp signalene fra trettifem år gamle John Kristoffersens radio, men kan likevel ikke nøyaktig fastslå hvor senderen befinner seg. Etter lang tids krysspeiling av radiosignalene og ved nazistisk infiltrering av motstandsgrupper på fastlandet, bl.a. på Mo, har tyskerne satt Onøy på kartet.

Søndag 14. mai 1944 klokken halv fem om morgenen innleder tyskerne en av flere rassiaer i øyriket, og en aksjon som skal vare i to nervepirrende uker. Hele 400 mann fra den tyske hæren, marinen, sikkerhetspolitiet og den beryktede Rinnan-banden invaderer den vesle øya Onøy og arresterer folk over en lav sko. Flere av de arresterte blir skamslått og torturert i forhørene på jakt etter opplysninger om John Kristoffersen og hans virksomhet.

Øyværingene er i sjokk.
Krigen er i ferd med å innhente en grotesk pris. I dette stormaktsspillet har sivile beboere på Onøy og Lurøy, kvinner og barn, mange ufrivillig, blitt viklet inn i en nervepirrende og livsødeleggende karusell med fatale konsekvenser. I lokalbefolkningens bevissthet ligger vissheten om at nazistene halvannet år tidligere henrettet 24 menn fra Grane, Vefsn og Vevelstad etter opprullingen av illegal våpentransport over Majavatn. I april året før hadde Gestapo slått til mot en radiosender på Ildgruben i Rana. Folk på Onøy kjenner til konsekvensene og er redde for hva som vil kunne skje.



Digitalt kart:
http://www.norgeskart.no/?_ga=1.162146490.72636088.1427058703#11/405167/7367907

Agenten flykter
Kristoffersen som nå er alene som etterretningsagent på øya, observerer fra sin utkikkspost i Onøyfjellet hva som var i ferd med å skje på heimplassen. Han makter på mirakuløst vis å komme seg ned fra Onøyfjellet usett og over broen til Lurøy som ved en glipp ikke er bevoktet av tyskerne. Han kryper langs bekkefar og gjemmer seg i brønner og i fjøs, før han rømmer til fjells. I boken Lurøy-affæren er flukten beskrevet i detalj.

Boken er likevel typisk for mange av helteskildringene i etterkrigsbøkene og fokuserer etter min mening i for stor grad på John Kristoffersens uten tvil viktige innsats, men gir for liten omtale av de lidelser og påkjenninger som sivilbefolkningen på øya må bære.

Anfinn havner i Rinnan-bandens klør
I flere dager holder Kristoffersen seg skjult. Hans far er arrestert og sendt fra øya sammen med flere andre. Omsider lykkes han å få kontakt med folk i Lurøygården og får formidlet beskjed til Anfinn som har lykkes å gå fri for tyskernes arrestasjoner. Anfinn kommer seg usett til Lurøygården hvor de to møtes og innser at de må flykte fra øya så raskt som råd. Radiosenderen har tyskerne funnet og beslaglagt, og de to har ikke lengre mulighet for å be om å bli hentet av sjøfly fra England. De innser at det må skaffes egnet båt til flukten, men først vil de finne en annen av medhjelperne, Olav Aalstad og bringe også han i sikkerhet. Anfinn påtar seg oppgaven å skaffe båt til flukt fra øya neste dag og drar tilbake til Onøya. Men hellet har tatt slutt. Kort tid etter blir også Anfinn arrestert av tyskerne og det samme er Johns Kristoffersens mor, Anna. De hadde da skaffet seg nok opplysninger til å utsette 43 år gamle Anfinn for en umenneskelig behandling. Den mest brutale under forhøret er den kun 21 år gamle trønderen Karl Dolmen, en kynisk torturist som kort tid etter aksjonen på Onøy blir den beryktede Rinnan-bandens nestleder.

-De knuste tærne mine med sine jernhæler, fortalte Anfinn meg noen tiår senere og viste meg sine vandaliserte føtter. Etter arrestasjonen og under fangetransporten er han bakbundet og får ikke tatt av seg støvlene. Føttene hovner opp og setter seg fast i skinnstøvlene, og da han med store smerter får av de av flere dager senere sitter deler av tærne fast nede i fottøyet.

Lurøy-affæren
I boken Lurøy-affæren av Asbjørn Øksendal, kan vi lese om da Anfinn (Arnfinn i boka) og John Kristoffersens arrestert mor, Anna Kristoffersen, da 61 år, møtes på loftet på Jarvoll-butikken:

“Da Anna kom opp på arrestloftet igjen, ba vaktene henne legge seg ned på gulvet. De gjorde istand på en madrass som lå et stykke unna fra der hvor Arnfinn og Amandeus lå. Men Anna klaget til vaktene at hun hadde så gruelig vondt i magen. Hun klarte ikke å legge seg ned. Om hun ikke heller kunne få sitte i en stol?

De to unge vaktene syntes ikke de kunne nekte henne det, og den ene hentet en stol. Da hun skulle sette seg var hun så dårlig at hun skjøv til stolen så den ble stående like ved der Arnfinn og Amandeus lå. Hun ble sittende sammenkrøket mens hun ynket seg over smertene i magen. Men straks vaktene var ute et øyeblikk hvisket hun til Arnfinn og Amandeus: -Nekt alt! Si at dere ikke har visst et ord om hva han John drev med. Bare ikke gi dere! Nekt alt, for Guds skyld.

Arnfinn gløttet opp på henne: -Jeg skal prøve, hvisket han. -Nå har de knust tærne mine. Det kan vel ikke bli stort verre når de begynner med fingrene.

Vaktene var ikke så nøye med at de snakket utover kvelden. Anna formante karene flere ganger at de måtte ti stille. Hvis de tilsto at de hadde hatt kjennskap til hva John drev med risikerte de å bli skutt.”

Asbjørn Øksendal skriver i forordet til Lurøy-affæren (1965):

“Jeg drev og ryddet på loftet. I en krok fant jeg en støvet bunke aviser. De viste seg å inneholde referater fra rettssaken mot Rinnan-banden i tiden fra april til september 1946 - med kjempefete overskrifter på første side. Jeg begynte å lese, og jeg syntes det gjorde enda sterkere inntrykk på meg nå enn det hadde gjort den gangen for snart tyve år siden.

Av de utallige saker og episoder som ble behandlet i saken mot Rinnan-banden, ble jeg under lesningen spesielt interessert i Lurøy-affæren, eller Catalina-saken som den også ble kalt, på grunn av den rollen de allierte flyene spilte for etterretningsgruppen på disse øyene. Her var dramatikk og spenning som overgikk mange kriminalromaner, noe disse overskriftene forteller:

• Rinnan om storaksjonen på Lurøy og Onøy
• Telegrafisten i kamp mot tyskerne
• Med hodet over vannet i brønnen
• En mann skutt ned
• Tortur av groveste klasse
• Det ble “arbeidet” på skift
• Umenneskelig behandling, men fiskeren holdt tett

Da jeg hadde lest hver linje om denne største kriminalsaken i vår historie, helt fram til dommen falt 20. september, kunne jeg ikke bli kvitt de små livaktige bruddstykkene som avisens refferent hadde gjengitt av de dramatiske hendelsene i Lurøy. Jeg måtte vite mer om dette.”

Etterretningen betales av mange
Til sammen 31 personer ble arrestert og bragt til fangeleirene på Fallstad i Trøndelag og senere til Grini ved Oslo. Flere av fangene fra Lurøy er sterkt skadet av torturen. Aksel Martinsen er så hardt skadet av torturen etter forhøret hos Rinnans menn at han må slippes løs fra Fallstad allerede før jul. Lensmann Pleym er også skadet og er ikke arbeidsfør før lenge etter at rettsaken mot Rinnan er over i '46, to år etter torturen.

På nettsidene hos Lurøy Folkebibliotek kan man finne navnene på alle de fra Lurøy som mistet sin frihet (se link nedenfor). Norsk Fangeleksikon er et annet oppslagsverk. Rune Bang skriver på folkebibliotekets nettsider:

“Onøy-senderens meldingstjeneste forårsaket altså fangenskap for 31 personer her i Lurøy som til sammen sonet hele 25 år og 10 måneder! Frihetskampen for vår selvstendighet ble betalt dyrt i mange lokalsamfunn. Det vil likevel ikke være riktig å stille spørsmål ved denne senderens berettigelse og det som hendte må settes inn i den krigssituasjon landet var i. Verdien av denne viktige E-tjenesten i det okkuperte Norge kan vanskelig måles, men den er vurdert som høy. På tross av at disse E-folkene var forholdsvis få så påvirket de uten tvil krigens gang og utfall. Det var i siste fase av krigen umulig for tyske skip å gå langs kysten uten å bli rapportert over radio til hovedkvarteret i London.”

Flukten lykkes
John Kristoffersens flukt fra Onøya lyktes. Med modig hjelp fra den hardt prøvde lokalbefolkningen kommer han seg på nytt mirakuløst vis seg til fastlandet og videre til gården Lines i Melfjorden. Hos den allerede vettskremte familien møter han en annen etterretningsagent, Erling Moe fra Mo i Rana. De innser at sjansen for at også de kan ble tatt er stor og tilkaller hjelp fra England. Samme dag som allierte styrker går i land i Normandie, 6. juni, blir de hentet av et engelsk sjøfly og tatt med til England. I London blir Kristoffersen hedret av Kongen og eksilregjeringen med Krigskorset med sverd, Norges høyeste militære utmerkelse. Hjemme i Norge sitter hans foreldre fengslet sammen med barndomsvenner og naboer. På Onøy sitter et hundretalls pårørende til de fengslede tilbake med store påkjenninger.

Kristoffersen vendte ikke lenge etter tilbake til Norge og fortsatte sin virksomhet mot nazistene bl.a. i Oslo. I februar 1945 ble han arrestert, torturert og holdt som fange på Akershus festning inntil freden kom tre måneder senere.

Den andre radiosenderen, Crux III, som lå på Renga og senere flyttet til Lines, forble uoppdaget og fortsatte sine observasjoner og rapporter fram til krigens slutt, ikke minst takket være familien Lines' innsats.

"Tvangsinnmeldt i motstandsbevegelsen"


I dette stormaktsspillet som andre verdenskrig var, ble sivile beboere på Onøy, Lurøy og på Lines, kvinner og barn, viklet inn i en nervepirrende og livsødeleggende karusell. Kynismen fra den militære ledelsen i England var stor og forventningen om "frivillig" deltakelse deretter. Noen fikk nok sine medaljer og hederbetegnelser, men enda flere fikk sine liv ødelagt.

Margit Lines Våtvik er bare tretten år i 1942 da krigen (Crux) bokstavelig overtar livet på gården hun bor på, Lines ytterst i Melfjorden. Uten å be om det blir hun barnesoldat og etterretningagent og settes til å frakte og skjule våpen mens Gestapo stadig er i farvannet rundt gården. Disse kolossale påkjenningene for et barn har hun beskrevet i sin bok Gestapo skal til Lines (2011).

Medforfatter Øyvind Jenssen skriver i bokas sluttord:

"Lines-familien ble tvangsinnmeldt i motstandsbevegelsen og ble dens slavearbeidere.(….) Agentene var modige menn. Men agentene som satt på hemmelig skjulested med senderne, kunne alltid slippe unna om det kom en razzia."

Rigel-katastrofen


De alliertes angrep på skipsfarten på Helgeland har også en annen grotesk pris. 26. november 1944 seiler fangeskipet Rigel fra Bodø med kurs sørover. Ombord finnes tusenvis av serbiske, polske og russiske krigsfanger, noen nordmenn og tyske desertører. Om natten søker skipet tilflukt i Øresvik i Melfjorden. Dagen etter blir Rigel innhentet av engelske fly som angriper skipet ved Tjøtta rett sør for Sandnessjøen. Skipet går ned og en av verdens største skipskatastrofer er et faktum. Det offisielle dødstallet er 2572 mennesker, men noen mener tallet er nærmere 4500 som ikke fikk oppleve fredsdagen bare fem måneder senere. Bare 267 ble reddet. Så sterkt var hatet mot det de engelske flyverne trodde var tyske soldater, at selv livbåtene ble beskutt. Tilsammenligning omkom 1502 personer da Titanic gikk ned.

Vår takk
I dag 8. mai er det som nevnt 70 år siden Onkel Anfinn og de andre fangene fra Lurøy og Helgeland spaserte ut i vårsola på Grini og fikk den verdifulle friheten tilbake. Jeg kjenner at det er på sin plass å gi alle disse menneskene vår takk for det de mer eller mindre frivillig måtte ofre og hva de bidro til.

I respekt for alle de som i maidagene i '45 slapp løs fra Grini, Fallstad, Akershus Festning, alle og utallige andre krigsfangeleire i inn- og utland, skal vi også minnes alle de som i 2015 sitter fengslet verden over og som utsettes for tortur for det samme som våre egne frihetskjempere en gang gjorde. Vi skal hedre vår egen kostbare frihet ved å kjempe for og vise solidaritet til alle de som er på flukt fra dagens "Hitler" og "Rinnan-bander" i Russland, Ukraina, Palestina, Syria og andre steder.

Jeg vet ingen bedre måte å gjøre det på enn å sitere de tre første versene fra Nordahl Griegs dikt Til Ungdommen:

Kringsatt av fiender, gå inn i din tid!

Under en blodig storm – vi deg til strid!

Kanskje du spør i angst, udekket, åpen:

hva skal jeg kjempe med, hva er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold, her er ditt sverd:

troen på livet vårt, menneskets verd.



Onøy Havn sommeren 2013

Link til Nasjonabiliotekets lesbare kopi av Lurøy-affæren:
http://www.nb.no/nbsok/nb/235864f2265a495a1def4a243b5cea67?index=18#0

Link til Nasjonalbiblotekets lesbare kopi av Norsk Fangeleksikon, Side 473 med bl.a. fangenumrene 13349-13356:
http://www.nb.no/nbsok/nb/14dfc615a50dbdb32b42629837ea3069#509

Link til Lurøy Folkebiblioteks oversikt over "Lurøyfjerdinger i tysk fangenskap":
http://www.luroy.folkebibl.no/artikkel_77_lokalhist.htm

Link til Lurøy Folkebiblioteks oversikt over “Falne og omkomne under siste krig”:
http://www.luroy.folkebibl.no/artikkel_76_lokalhist.htm

Link til Frode Holtes slektsdatabase: Anfinn Svedsen:
http://slekt.net/tng/getperson.php?personID=I34582&tree=1

Link til Wikipedias artikkel om John Kristoffersen
http://no.wikipedia.org/wiki/John_Kristoffersen

Link til Helgeland Museums omtale av Margit Lines Våtviks bok "Gestapo skal til Lines" (2011)
http://helgelandmuseum.no/archives/9838

Link til Torstein Finnbakks omtale av Margit Lines Våtviks bok "Gestapo skal til Lines" (2011)
https://finnbakk.wordpress.com/category/omtale/

Link til det amerkanske marinemagasinet Naval Personnell, s. 14-15, mars 1944:
http://www.navy.mil/ah_online/archpdf/ah194403.pdf

Link til Store Norske Leksikons artikkel om Murmanskkonvoiene
https://snl.no/Murmanskkonvoiene

Link til Wikipedias artikkel om Tirpitz:
http://no.wikipedia.org/wiki/%C2%ABTirpitz%C2%BB_(1939)

Link til Tirpitz-museet i Altas nettsider:
http://tirpitz-museum.no/

Link til Friluftsrådets nettside som viser informasjonsskiltene som er satt opp om Crux i Rødøy:
http://www.friluftsrad.no/polarsirkelen/file=3062

Link til Institutt for Forsvarsstudiers bok US Navy i norske farvann, 1939 - 1949:
http://brage.bibsys.no/xmlui/bitstream/handle/11250/99781/FS0302.pdf?sequence=1

Link til NRK Nordland fylkesleksikon om Rigel-katastrofen:
http://www.nrk.no/nordland/fylkesleksikon/index.php/D%C3%B8dsskipet_%E2%80%9DRigel%E2%80%9D

Link til Wikipedias artikkel om Nordahl Griegs dikt "Til Ungdommen":
http://no.wikipedia.org/wiki/Til_ungdommen

Link til historiske artikler hos Lurøy Folkebibliotek:
http://www.luroy.folkebibl.no/artikkelregister.htm

----

Illustrasjonsbildene i denne artikkelen er hentet fra Wikimedia Commons, the free media repository.
http://commons.wikimedia.org/wiki/Main_Page

Kartene er hentet fra Kartverket, http://www.norgeskart.no/

Bildet av Arfinn Svendsen er hentet fra et familiealbum. Hvem som har tatt bildet vet jeg ikke.

Bildet av Onøy Havn har jeg tatt selv.